Musikere og sangere

Strykere fra KORK (Kringkastingsorkesteret), Øyvind Kristiansen på tangenter og sangleder Marian Lisland.

Liturger

Anne Anita Lillebø og Inger Anne Naterstad

Om messen

Øyvind Kristiansen har laget nye musikalske arrangementer på påskesalmene.

Musikere fra Jakobmessestaben og Studentprestene i Oslo har laget en organisk messe der salmene er det bærende og erstatter de tradisjonelle gudstjenesteleddene som kyrie og Gloria.

Andre påskedag synger vi påskedramaet med salmer. Vi starter i påskedagens jubel, dykker ned i pasjonsfortellingens stummende mørke, og vender oss mot det gryende håp og lyset på påskemorgen.

Messen har ingen preken. Det feires nattverd.

Tekstene som leses er hentet fra samtidslyrikken samt fra evangeliene.

Visuell kunst

Altertavlen Hyrdenes tilbedelse er malt av Eilif Peterssen i 1880

7 – 7

7 forfattere skriver hvert år 7 skjønnlitterære tekster etter å ha opplevet kunstproduksjoner i Påske og pasjon. Tina Åmodt opplevet i 2012 Jakobmessen i Kulturkirken Jakob. Hun skrev deretter Tolkningen.

Tolkningen

Dag for dag blir solen større over trærne. Alt vi vil be om, er at dere ikke brenner brevet. Vi står sammen om dette. Hver for oss har vi grublet mye, og det var tilfeldigheter – som at vi i natt begge kom ned for å gi katten melk, og at almanakken lå oppslått på kjøkkenbordet – som gjorde at vi tok det opp med hverandre. Vi vil understreke at vi er ydmyke mennesker, og vi har – selv ikke i vårt livs mest motstandsløse perioder – glemt lidelsen, og heller ikke har vi mistet nåden av syne når vi har følt oss grusomme og ubetydelige, altså har vi gjort vårt ytterste for å leve fullverdige menneskeliv.

Da datteren vår kom for å fortelle, hadde vi fattet mistanke. Vår første reaksjon – huden hennes var så lys, vi kunne ikke ta øynene fra den nyutsprungne buen før hun igjen dro skjorten ned – var likevel sorg. Også vi tenkte dette ene ordet som mennesket til alle tider har ropt mot himmelen, tørstende etter logiske svar. En av oss falt på kne, hevelsen har gått ned nå. Gang på gang den neste måneden – ofte hysteriske, må vi innrømme – ville vi ha henne til å røpe hvem som stod til ansvar, men hver gang – og dette slo oss hardt – ristet hun på hodet med tårefylte, ja, nærmest undrende øyne.

Å leve med et lyvende barn. Et truet, misbrukt barn. Eller et barn som har invadert det barnet man skjenket verden. Frykten for at dette var vår nye situasjon, tæret på oss. Men samtidig obserte vi det jo, at hun fikk bedret apetitt, dypere søvn. Smilet har i takt med magen blitt større, gapende, nærmest, flere av dere har den siste tida selv kommentert hennes skjønnhet.

Vi vil ikke skrive for langt: Det kom en dag da vi begge sluttet å spørre. Det kom en natt da vi erkjente at det kan komme svar som ingen har forutsett, som ikke finnes inne i de Tekstene vi kjenner. Dessuten vet vi at hun ber, vi hører henne gjennom veggen.

Vi ønsker å bli skånte for hån. Dette har ikke noe å gjøre med opphøyelse. Men vi må få tilstå det nå: At vi synes at historien har stengt oss ute. Antakelig er vi heller ikke de eneste som hele livet har erkjent en viss bitterhet over at våre vitnesbyrd ikke kan kanoniseres. La oss forklare. Vi vet alle at boken, som vi kjenner den, ble komponert av mektige og kloke menn, men vi har i lengre tid mistenkt at de kanskje ikke tok riktige valg. At de forkastet deler av berettelsen, kanskje fordi de lignet en dårlig versjon av den kjente. Og hvem hadde egentlig rett til å bestemme utvalget? At det aldri siden kunne bli holdt lignende møter? Hva har det gjort med menneskeheten?

Det potensielle alvoret i dette, gikk opp for oss i natt.

Vi frykter at deler av budskapet har gått tapt, i dragsuget etter fortiede. Et kor av stumme kvinner, antakelig. Kvinnene var der, i ørkenen, og i gatene, men ingen av dem skreiv noe ned, kanskje fordi de ikke kunne; men ingen tok seg bryet med å skrive for dem.

Vi har tro på at datteren vår snakker sant når hun ikke snakker. Hun har ikke et språk for dette som muligens har skjedd; i den kanoniserte historien finnes det bare én slik unnfangelse. I den kjente historien skjer gjenkomsten uavhengig av den unge kvinnen. Vi påstår ingenting. Men vi tror – fornemmer – at hun kan bære på en berettelse som ingen ennå har fått adgang til.

Dere kan velge å tro med oss.

Kofferten har vi allerede pakket, og gjemt i kjelleren. Vi forsøker å ikke la henne merke noe, og ber dere om å vise samme varsomhet. Hvis det viser seg å ikke stemme, vil vi ikke at hun skal få inntrykk av at vi er skuffet. Og da kan dere brenne disse arkene. Da kan dere være sikre på at vi alle sammen skal troppe opp hos dere og be om forlatelse. Men når hun drar til sykehuset, vil vi være med. Vi kommer til å be legene om et rom som vender ut mot den gamle kirkegården. Klinikken ligger i fjerde etasje, derfra skal man kunne se himmelen. Det er ikke sikkert at det betyr noe at terminen faller på samme dag som solformørkelsen, ikke i det hele tatt. Men vi skal være tause og tålmodige. Tenke på hvor takknemlige vi er. Når barnet omsider er ute, skal vi løfte det forsiktig opp og ønske det velkommen