Natt til langfredag 2016 urfremførte forfatteren Hanna Dahl Kristi små brødre på Gamle Aker kirkegård. Se film. Les tekst.

…

Kristi små brødre

I barneårene strevde jeg med å føle lidelsen. Særlig Langfredag var en tung dag, for jeg var fullstendig uberørt. Jeg konsentrerte meg så godt jeg kunne, men naglemerkene gjorde ikke inntrykk på meg. Ikke korsvandringen, ikke fornedrelsen, ikke sviket. Tornekronen hjalp litt, for det hørtes så ubehagelig ut å få den presset nedover hodet og pannen. Til lyden av salmesang og sorgtung musikk lukket jeg øynene og kjente tornene presse seg inn i den tynne huden rundt skallen min, skallen og tornene kjempet liksom mot hverandre, men jo mer skallen strittet imot jo verre stakk kronen. Da sto broren min ved siden av meg og lo, han må ha skjønt hva jeg holdt på med, han gjorde som regel det. Presten messet bedrøvet og så på oss med et blikk breddfullt av medynk. Det var meditative gudstjenester med kraftfulle virkemidler. En dyp rød rose mot en hvit bakgrunn. Det skulle vel symbolisere blodet. Renselsen. Jesu lam. Etter slike gudstjenester sa moren vår at ”dette var sterkt”. Det var sikkert lidelsen hun snakket om, en felles trøst i en felles smerte. Eller den mystiske og nådefulle Kristus selv. At han på uforklarlig vis trådte frem for henne. Eller kanskje var det fornektelsen som var så sterk. Den gikk litt inn på meg også. Den lynkjappe fornektelsen som glipper ut av deg for å redde ditt eget unnselige skinn. Også du, min bror, vil fornekte meg.

Det gikk fort over. Jeg sluttet å plage meg selv med forestillinger om følelser og sinnstilstander jeg burde ha. Det var nok av dager og sinnstilstander likevel. Broren min og jeg begynte å kikke på nonnene. Jeg vet ikke hvorfor, det var en salig skare. Det var ikke det at de var damer, ikke bare det i hvert fall, det var noe annet. Vi syklet ned til nonnegården og satt på steinmuren. Så kom de, i gråe gevanter, med hodeplagg og rene åsyn. Skjære panner under det hvite, stramme tørkleet. De var geskjeftige, travle, på vei fra en bønn til den neste, til og fra ulike gjøremål. De hakket og grov i hagen, matet hønene, lo av den store, late hunden sin, kjeftet på hverandre, fniste, bar kurver og stanset opp med bøyde hoder når nonnemoren eller en prest gikk forbi. De kjeftet på oss også, en av dem hadde en kjepp som hun hyttet med. Hun løftet faktisk kjeppen mot oss og slo litt i lufta. Vi lo høyt og da slo hun et par slag til, det så komisk ut. Mange år seinere sa broren min at han syntes de var som en liten hær av Kristus-soldater. Han tenkte ofte på dem, han mente det var noe ubegripelig ved dem, på grensen til uforklarlig, at det var en blanding av noe krigersk, hverdagslig og mildt hengivent.

Jeg tenker oftest på ham. De siste årene har jeg nesten blitt besatt av broren min. Det gir ikke mening, det er lite som gjør det. Jeg tenker for eksempel på en kveld vi spilte kortpanne med en gjeng hjemme. Broren min foreslo at taperen skulle velge seg en av de andre og gå naken fra huset vårt og ned Glads vei, helt til vi runda hjørnet ved nonnegården ”for så å returnere” som han sa. Da han tapte sto valget mellom meg og Lars som ledsager. Det ble ikke meg, jeg overbeviste ham om at han heller ville se en hjulbeint Lars med ”baguetten i fritt fall”. Det var vel en fornektelse det også. Det sørgelige var at hun med kjeppen så oss. Jeg sto over sykkelen med åpen munn og flirte av den nakne duoen på vei ned Glads vei, de trippet krokbøyde, litt hønse-aktige i steget, og idet de rundet hjørnet og jeg knakk sammen over styret, kom kjeppe-nonnen og hanket meg inn. Uten å nøle fornektet jeg min bror, blotteren. Jeg aner ikke hvem de er, sa jeg. Begge fikk straff. Han for blotting, jeg for fornektelse. Mamma tvang oss til å gå på kveldsbønn hver kveld i to uker. Vesper-bønn i løvens hule. Vi ble plassert på bakerste benk. Nonnene enset oss ikke. De sang, knelte, korset seg og ba, med rutinemessig utøvelse. En av dem var gammel. Et lite, inntørket tre, med armer som var krokete greiner som løftet seg mot himmelen. Av og til så hun mer ut som en ørn, med digre frynsete vinger.

Den siste kvelden sto vi igjen alene i kirkerommet etter Vesperen. Nonnene hadde forlatt oss. Ved alteret sto to svære juv av noen blomstervaser, de innbød til pissing. Broren min dro meg med, dette er vår sjanse, sa han og åpnet smekken. Raskt tømte han blæra i vasen. Jeg sitret av handlingslammelse før jeg pilte opp og gjorde et motvillig og famlende forsøk. Det var bare jeg som ble tatt. Fortsatt ser jeg for meg blikket til moren vår da hun fikk høre hva jeg hadde gjort. En intens skuffelse lå og dirret i det blikket, en vantro harme. Jeg lurte på om hun var i ferd med å dra til meg, men det eneste slaget som kom var de blanke øynene og setningen: Av og til er du så enfoldig.

Når alt kommer til alt er vi ikke annet enn to brødre som gjennom dryge år har tapt noe som blir få brødre til del. Jeg tør ikke ringe ham, jeg vil ikke trenge meg på, i stedet driver jeg rundt i strøket der han bor. Man kan sikkert kalle det et begjær, etter å bli imøtekommet av deler av virkeligheten. Ustø av mistanken om den totale mangelen på imøtekommelser fekter jeg klønete med min egen skygge, jeg speider og går, så godt som viljeløst forstilt. Kanskje er det i mangel av mening eller andre besettelser, at jeg kretser rundt ham. Eller fordi jeg synes jeg er blitt så skrøpelig. Jeg avkrever skjebnen at den skal la ham dukke opp, og ganske ofte gjør han det. Da blir jeg flau og nesten taus, jeg stotrer frem usammenhengende fraser. I rådvillheten drives jeg av noe som framstår som den seigeste viljesytring. Det er noe begredelig ved sånne folk.

I ettermiddag ville jeg skrive et brev til ham. Jeg slo det fra meg og tok frem en konvolutt med gamle bilder i stedet. Et passfoto fra tjue år tilbake, jeg så for meg seansen, bakrommet med den sterke lampa, kvalmen som steig i meg mens fotografen serverte tomprat, jeg så den unge fyren på fotografiet i øynene, en veik olmhet i et trøtt alvor, den usikre, sammenknepne munnen som ikke helt henger sammen med resten av ansiktet. Så et bilde av broren min. Han sto med armen rundt moren vår, hele skikkelsen var full av en stødig og uanstrengt munterhet. På baksiden hadde han skrevet en hilsen: Av og til er du så enfoldig.

Jeg strever ikke lenger så hardt med å føle lidelsen, den er innen rekkevidde. Jeg har begynt å tenke på den tiden da vi var brødre, sånn som man liker at brødre er. Det er tanker som kan få hardføre folk til å bli blanke i blikket. Stadig oftere setter jeg meg på benker i nærheten av der han bor. Jeg har funnet meg en fin plass på den gamle kirkegården, ved høyden der jeg ser utover hans del av byen. Det som bringer meg hit er nærheten til broren min. Middelalderkirken ligger som et fremmed og nesten intimt monument bak meg, litt som ham, og nonnegården. Uforklarlige alle sammen. En eneste gang har jeg vært inne i kirken. Jeg likte godt at Kristus var så liten. Et unnselig felt av glass i ulike farger der lyset trenger gjennom steinblokkene i en nesten mektig og fargesprakende elv. Selv føler jeg meg mer og mer som slangen. Den som jeg aldri hadde sett om ikke en mann fra kirken hadde vist den frem. Slitt av vær og nordavind og mange hundre år, er den en knapt synlig forhøyning på utsiden. Den bukter seg hjelpeløst, men utrettelig. Særlig om kvelden liker jeg å sitte her. I går kveld lyste det svakt og blått rundt meg. Det er Kristus, tenkte jeg da, han er et blått lys som ligger over landet, et slags motsatt glassmaleri, en blå flamme fra steindypet som kaster seg ut gjennom glassbitene og skinner over byen. Jeg satt på benken og sprikte med hånda fremfor meg i det dunkle lyset. Det var vel for å få en følelse av virkelighet. Jeg begynte å snakke til broren min, rett ut i lufta. – Hold av meg, sa jeg, uten videre, som en annen tulling.