Medvirkende

Ghislain Gourvennec  – orgel

Grethe Ryen – lesning

Per Odd Aarrestad – kunstutstilling

Fri inngang – Kollekt til orgelfondet

Om Ghislain Gourvennec

Ghislain Gourvennec arbeider som kantor i Stokka kirke i Stavanger. Han begynte sin musikalske løpebane som 6-åring, med undervisning i orgel, piano, analyse, harmonilære og senere cembalo og direksjon. Sin diplomutdannelse har han fra Norge og Frankrike (Conservatoire National de Region de St Maur-des-Fosses og Universitetet i Stavanger).

Han har gjort en rekke konserter i Norge og Frankrike, både solo, med kammerensembler og orkestre. I 2004 mottok han stipend fra Assosiation Franco Norvégienne. Han har tidligere vært kantor i Sola, Sandnes, Skien kirke og musikkprodusent i Stavanger Domkirke.

Han har spilt inn samlede orgelverker av Henrik Ødegaard og verker av D. Buxtehude på orgelene i Sirdal.

Han er også en av initiativtakerne til orgelskolen Christine.

Om Per Odd Aarrestad

I første del av 1970-årene arbeidet Aarrestad parallelt med grafikk, tegning, maleri og skulptur. Virksomheten ble etter hvert konsentrert om grafikk, særlig dyptrykk, høytrykk og plantrykk, foruten tegning og skulptur; best kjent er hans tresnitt. I 1980-årene har Aarrestad arbeidet med tresnitt og litografi i farger og svart-hvitt. Grunnfargene rødt, gult og blått gir varme fargeklanger. Grafikken utføres gjerne i serier. f.eks. Tuddalsbrev med motiv hentet fra Tuddal i Telemark. Hans landskapsskildringer er gjengivelser av subjektive naturopplevelser. Bruddstykker av natur og mennesker stilles gjerne sammen i symbolske sammenhenger. (Hit kom vi og Her ute, begge 1979, Stavanger Fylkesgalleri). Aarrestads tegninger og litografier er mer figurative enn tresnittene. Aa.s virksomhet i 80-årene har vært mest konsentrert om større plastiske utsmykkingsarbeider, med få unntak relieffer i ulike teknikker. Formspråket var non-figurativt til midten av 70-årene, da abstrakte formelementer ble sammenstilt med stiliserte naturalistiske figurasjoner. Tre, stein, stål og messing varieres og kombineres. Innholdsmessig har materialbildene mye til felles med samtidige tegninger og grafiske arbeider. Seiersmotivet og en særpreget rytmisk, oppadstrebende tendens videreføres i relieffer til kirker, f.eks. alterveggen i Jørpeland kirke (1982). (kilde: Norsk Kunstnerleksikon)

Om Grethe Ryen

Grethe Ryen (født 1949) i Oslo er en norsk skuespiller. Etter debuten var hun ved Riksteatret 1974–75, ved Teatret Vårt i Møre og Romsdal 1975–77 og siden 1977 ved Det norske teatret.

Hun har gjort seg bemerket blant annet i tittelrollene i Heilage Johanna frå slaktehusa og Anne Pedersdotter, som Milja i Ungen, Medea i Medeas barn, Helga i Læraren, Mona i Kom tilbake, Jimmy Dean, Portia i Kjøpmannen i Venezia, Lovis i Ronja Røvardotter og Alma i Emil i Lønneberget. På film har hun blant annet hatt roller i Den sommeren jeg fylte 15 (1976), Karjolsteinen (1977), og Moa 1986.

Om Korsets vei og forfatteren

Korsets vei er et dikt om Jesu lidelsesvei på langfredag.

Paul Claudel ble født i 1868 og døde i 1955. Fransk forfatter og diplomat. Han var bror til skulptøren Camille Claudel.

Han debuterte 1882 med L’endormie (‘Den sovende’). Under en vesper i Notre-Dame de Paris i 1886 gjennomgikk han en religiøs omvendelse og ble en brennende katolikk.

Han skrev dramaer og lyrikk preget av religiøs mystikk, og han var influert av symbolismen. Blant hans verk kan fremheves dramaene L’Annonce faite à Marie (1912) og Le Soulier de Satin (1929), som utspiller seg i 1500-tallets Spania, samt lyrikkverket Cinq Grandes Odes (1910).

Om komponisten Marcel Dupré

Som komponist produserte han 65 opusnummer i et bredt spekter av verker. Han underviste også to generasjoner av velkjente organister som Jehan Alain og Olivier Messiaen.

Noen av hans verker stiller nesten umulige tekniske krav til utøveren. De av hans stykker som oftest høres og blir spilt inn, er fra hans tidlige år. Mange av hans verker er kjennetegnet av ekstremt hurtig tempo, hurtige figurer og krevende pedalbruk og ble vurdert som umulig å spille av ingen ringere Widor. Faktisk var det ingen andre enn komponisten selv som kunne spille dem de første årene.

På mange måter ble Dupré sett på som en Paganini for orgel. Han var en virtuos av høyeste klasse og bidro sterkt til utviklingen av teknikk, både i sin orgelmusikk og i sine pedagogiske verker. På samme måte som for Paganini er hans musikk relativt ukjent for musikere som ikke spiller det instrumentet den er skrevet for.