Natt til langfredag 2016 urfremførte forfatteren Amalie Kasin Lerstang Kjære menighet på Gamle Aker kirkegård. Se film. Les tekst.

…

Kjære menighet

Jeg kan ikke si det til menigheten, men kirken gråter. Jeg ser det hver gang jeg går opp den lange bakken. Tårnet er et ansikt. Fra de gapende øynene renner det hvit guffe nedover kinnet til tårnet. Det spisse taket får tårnmannen til å ligne en trist hoffnarr med påtegnet rød nedovermunn, eller et lite spøkelse med hatt. Kirken gråter, men jeg sier det ikke til menigheten. Når det gjelder oss er det jeg som skal beholde roen.

Det er fossiler av blekksprut i steinene. Under haugen kirken står på skal det ha bodd en drage, for den som tror på sånt. Plyndret, som å bli befølt innenfra. En overlevende etter et jordskjelv. Da nazistene kastet ut presten her og erstattet ham med en naziprest, kom det ingen til gudstjenestene, i protest. Kirken har brent to ganger, lynet slo ned i taket.

Jeg låser meg inn med de tunge nøklene. Jeg venter lengst mulig med å tenne stearinlysene på veggene og over meg. Dagslyset gjør det nesten grått her inne, lysebrunt. Krakk på krakk på krakk på krakk. Jeg plukker salmer jeg liker selv, men jeg er lydhør. Hvis noen hvisker til meg et ønske eller to, så noterer jeg meg det bak øret. Det er jeg som skal trøste dem. Kjære menighet. Hvor høyt er det lov til å snakke i en kirke?

Det er ikke alt jeg er enig i. På møter har jeg sittet helt i ro og ikke sagt noen ting. Når vi får det litt beint med å puste, da er det jeg som skal beholde fatningen. Store og små stemmer. Når vi snakker om enkeltmenneskers lidelse, går stemmene opp i fistel. Når vi snakker om store ting som kan ramme millioner av mennesker, da snakker vi helt rolig, helt kontrollert. På slutten av møtet kan det være at jeg sier: «Dette ordner vi, dere. Vi skal få til det her.» Jeg er en utopist når sjansen byr seg.

Hvis jeg kunne valgt et objekt jeg kunne hente tilbake fra fortida, så ville jeg valgt Jesu’ stemme. Alle våre nederlag og seire kan høres i stemmen. Når knakk stemmen hans sammen, det er det jeg lurer på. Det er hjerteskjærende at han ropte fra korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Man tror man dør alene, men man gjør aldri det.

Foran menigheten kan jeg selv velge hva jeg vil legge vekt på. Jeg liker å snakke om de tingene alle kan enes om også, som at man spikret et menneske fast til en påle. Det er jo sant, uansett hvordan man vrir og vender på det. Eller så velger jeg å snakke om hyggelige ting. Da jeg var liten spilte jeg i en musikal om påskeevangeliet, og sangene var så triste at jeg begynte å gråte på scenen foran foreldrene. Jeg husker fortsatt teksten til noen av sangene: «Lydig går han opp, opp til fjellets topp, der han dør, det var jo det han sa.» Etterpå trodde faren min at jeg hadde spilt Jomfru Maria, men det var jeg som var Pontius Pilatus.

Dørene åpnes. Har noen sett det på veien hit, de hylskrikende øynene på det firkanta spøkelse? Jeg retter ryggen og synger sammen med dem: «Kirken den er et gammelt hus. Står om end tårnene faller.»