Medvirkende

Paulikor

Paulus barokk med Laima Olsson som konsertmester

Solistene Tone Braaten, Ebba Rydh, Magnus Staveland, Daníel Óskar Daníelsson og Njål Sparbo.

Billetter

kr 250,- ved inngangen

Om komponisten og verket

Johannespasjonen BWV 245 er ved siden av Matteuspasjonen det eneste fullstendig bevarte autentiske pasjonsverk av Johann Sebastian Bach. Uroppførelsen var på langfredag 7. april 1724 i Nikolaikirken i Leipzig.

Verket er skrevet for kor, solister og orkester. Det finnes ingen definitiv versjon av verket, idet Bach etterlot seg fire ulike versjoner fra henholdsvis 1724, 1725, fra ca. 1729/1730 og fra hans siste tiår.

Lidelseshistorien, eller den bibelske fortellingen om Jesu lidelse og død, hadde en sentral betydning I kristen teologi og fikk som følge av dette en spesiell rolle i gudstjenesten. Lidelseshistorien ble ofte opplest i bruddstykker, senere sunget til kirkefest med deltakelse av såkalte turbakor. I det 17. århundret forelå fullstendige tonsatte pasjonshistorier, bl.a. en pasjonstrilogi av Heinrich Schütz (etter evangeliene til Lukas, Matteus og Johannes).

De oratoriske eller konsertante pasjoner tonsatte den ordrett siterte bibelteksten, men fra og med det syttende århundret ble det vanlig å tilføre koraler, arier og rene instrumentalsatser. I denne musikktradisjonen som var laget for fremføring under gudstjenesten, finner man verkene til Johann Sebastian Bach. De pasjonsoratorier som oppsto i løpet av det attende århundret fjernet seg mer fra Bibelens nøyaktige ordlyd.

7 – 7

Påske og pasjon har hvert år siden 2012 utfordret syv forfattere til å skrive en litterær tekst etter å ha opplevet en kunstproduksjon i Påske og pasjon. I 2016 opplevet forfatteren Maria Kjos Fonn Johannespasjonen i Oslo Domkirke – med Oslo Domkor – og forfattet denne teksten:

Noia

Det er på den tredje dagen jeg ser den. En stor byll på underarmen min, formet som et kors. Jeg har hatt det før, det kommer av bomskudd når sprøyta ikke er steril, men aldri i den formen, aldri så stort. Det er vår ute, jeg må gå med langermet genser, eller jeg kan gi faen, gå med merket mitt synlig for alle, sånn som Han.

Jeg slikker på en plastskje fra MCDonalds for å sterilisere den, så flytter jeg pepperet fra tallerkenen og ned i en tom plastpose. Jeg suger opp vann med sprøyta, før jeg sprøyter vannet ned i posen. Jeg bruker en bit av en tampong som filter og suger opp væsken med sprøyta. Beltet strammer rundt armen min, som grepet til en som bryr seg. Hånda mi skjelver mens jeg sikter. Jeg presser sprøytepumpa nedover, stikket brenner og jeg blir full av fart, vold, kontroll.

Noiaen er det verste. Jeg prøver å tette sprekken mellom gardina og vinduet med et håndkle, men jeg veit at de kan se inn, gjennom ventilen, gjennom nøkkelhullet, gjennom sluket i vasken. Jeg svelger benzo og Rivotril, hjertet mitt løper fortsatt, men det snubler i seg selv, jeg legger meg i senga, kroppen dirrer over madrassen. Jeg har døgnet i tjuefem år. Mobilen ligger på nattbordet, men jeg spør ikke Kim om han vil komme over. Jeg har mannen jeg elsker her, inni meg, på utsida. En gang lå jeg i senga og skalv så mye at jeg trodde det var jordskjelv, hånda hans kom ut veggen, tok min, holdt den fast gjennom natta.

Jeg tror du må ha møtt Djevelen først for å være så nær Gud som jeg er.

Jeg lurer på om han kjente det samme, når han visste at de var etter han, om hjertet gira seg opp til hundreogførti på speedometeret. Hjemme dyrket de ham med filter, en blond fyr, éndimensjonal som et glansbilde. Jeg er glad jeg kom meg vekk derfra. Samme hva man kan si om det livet jeg har nå. Jesus, slik jeg kjenner ham, er naken og aleine, rasende og full av sorg.

Helvete, så godt jeg kjenner han.

Jeg går til cd-spilleren og blar gjennom platene til Velvet. Jeg vil ikke høre på låter om søndagsmorgener eller å vente på dealeren eller piskeslag. Jeg vil ha noe annet. Det fjerneste og næreste jeg veit om. Jeg kjøpte Johannespasjonen av Bach da jeg var femten og hadde gjennomskuet lovsangen hjemme, at den løy om Jesus, gjorde han til en smilende onkel, når blodet egentlig rant i tårer fra huden hans. På vei fra platesjappa så jeg en fyr som satt på fortauet med kopp og teppe. Jeg bøyde meg ned for å gi han vekslepengene, han så opp og jeg stirret rett inn i ansiktet til en mann med tornemerker i panna.

Det er natt til langfredag. Jeg veit det fordi jeg var ute i går kveld for å kjøpe cola og sigaretter, men butikken var stengt, jeg måtte på kiosken. Før spurte de hjemme om jeg ville komme bort i påsken, men nå orker de ikke mer, og det gjør ikke jeg heller. Oppturen og nedturen og noiaen er min kalender. Jeg svelger litt mer benzo og setter på plata, setter meg i sofaen og tenner en røyk.

Plata kicker inn, som å skyte Jesus inn i blodårene. Den kjenner meg godt, bedre enn Kim, bedre enn de der hjemme, som brydde seg for mye eller for lite eller på feil måte. Tenoren synger: Erkwäge, wie seint blutgefärbter/ Rucken in allen Stücken/ den Himlen gleiche geht!

Betenk dog, hvor den blodstenkte ryggen, på alle måter, i ett med himlen går.

Jeg stirrer på byllen på armen min, den sprekker og åpner seg som en himmelvelving. Ansiktet til Jesus vokser ut av byllen, han stirrer på meg. Lover ikke mye, bare at jeg kommer gjennom natta.

Det er alt jeg trenger.

Jeg har aldri trodd på åpenbaringer, tungetale, hele det vulgære teateret. Jesus kommer til syne gjennom sprekkene. Panna til en fyr på gata. Såret i veggen når du tror de kommer etter deg. Byllen på armen din.

Glem brennende busker, jomfrufødsel, gjennoppstandelse. På en eller annen måte kommer vi oss gjennom nettene. Det er det største mirakelet.