I tillegg til de datoene som er lagt inn i Påske og pasjonskalenderen er Hallvardskatedralen mulig å oppleve alle øvrige dager i perioden fra 2.4 til 4.6.

Om Hallvardskatedralen

Den er kanskje ikke så imponerende der den nå ligger i Ruinparken, men Oslos middelalderkatedral — viet til Sankt Hallvard — var en gang i tiden et flott skue. Den blir ofte sammenlignet med Gamle Aker kirke, og den ble muligens bygget litt før eller samtidig med denne, ganske nær det høyeste punktet i det gamle Oslo, ved krysset mellom Oslo gate og Bispegata. Der var det en gang torg.

Byggingen har muligens begynt rundt 1070, i Olav Kyrres regjeringstid, og var ferdig tidlig på 1100-tallet. Kirken er første gang nevnt i forbindelse med at Sigurd Jorsalfare ble begravet der (nær sørveggen i koret) i 1130. Syv år senere brant kirken, men ble umiddelbart satt i stand igjen.

Kirken var bygget som en romansk basilika med sentraltårn og tverrskip. Rundt midten av 1200-tallet ble den utvidet østover med et gotisk kor. Den var naturligvis bispesete, men også hovedkirke for Østlandet og dessuten kroningskirke og pilegrimsmål (Hallvards relikvier var blitt anbragt her, trolig i 1120-årene). Konger ble begravet her til siste halvdel av 1200-tallet, da Mariakirken (ved siden av kongsgården) ble tatt i bruk til slike formål. Ca. 1153 grunnla den senere pave Hadrian IV en katedralskole i tilknytning til domkirken. Domkirkens stilling ble neppe svekket da Håkon V gjorde Oslo til Norges hovedstad. Det sies ellers at domkirken stadig la under seg gods.

Etter reformasjonen beholdt kirken sin status som bispesete. Den brant i 1567, men ble gjenoppbygget. I den store bybrannen i 1624 ble kirken noe skadet, men reparert og holdt i stand og brukt som domkirke til den nye domkirken i Christiania, Hellig Trefoldigheds kirke, stod klar i 1639. Da ble kirken i Gamle Oslo redusert til sognekirke for Aker og forfalt raskt. Det sies at siste kjente messe ble holdt i 1654, skjønt byleksikonet sier at kirken ble brukt til 1658.

I 1656, midt oppe i forfallet, stjal en student med seg hodeskallen til Sigurd Jorsalfare og tok den med til Danmark. Den er senere anbragt i Akershus festning. Det ble besluttet å rive kirken, men forskjellige kilder opererer med forskjellige årstall for dette vedtaket (fra 1667 til 1696). Den ble brukt som steinbrudd for Akershus festning. I løpet av 1700-tallet ble gravsteinene på kirkegården brukt til veidekke i det som nå er Grønlandsleiret. De siste synlige rester av kirken (altså over bakkenivå) forsvant rundt 1780, og området ble overbygget.

Så kom gjenoppdagelsen: Det var visstnok en slags arkeologisk utgravning i 1835, men det var vel fra jernbaneutbyggingen på midten av 1800-tallet at man begynte å gjenoppdage rester etter middelalderens Oslo. Jernbanetunnelen for Hovedbanen går da også under Oslo ladegård (og bispeborg) og Hallvardskatedralen. Gerhard Fischer ledet arkeologiske utgravninger som avdekket katedralen i løpet av 1920-årene, og i 1932 åpnet altså Minneparken, eller Ruinparken. Denne parken ble offer for veiutbyggingen frem mot 1960-tallet, da det ble lagt betonglokk over deler av den. Området var sterkt trafikkbelastet til tunnelsystemet under og rundt Oslo ble utviklet. Siden er det gjort mye for å bringe middelalderbyen opp i dagen igjen med anleggelsen av Middelalderparken. Området rundt Hallvarsdskatedralen er omgitt av murgjerde og port, men det pågår fortsatt arbeid med Olavsklosteret like ved siden av. (kilde: Norske kirkebygg)

7 – 7

7 forfattere skriver hvert år 7 skjønnlitterære tekster etter å ha opplevet kunstproduksjoner i Påske og pasjon. Audun Mortensen opplevet i 2016 Hallvardskatedralen i Gamle Oslo (arkitektur). Han skrev deretter denne teksten:

Sjenanse og verdighet

Etter et par-tre eposter fram og tilbake med kollegaen min Olav, slo det meg at jeg ved første og rette anledning burde gjenfortelle det som hadde hendt ham i jula, og at jeg burde begynne med forberedelsene til julemiddagen og avbrytelsen fra redaktøren hans – mer presist: smsen Olav mottok mens han stekte steinsopp og flesk: «Gratulerer med nok en positiv anmeldelse (i dagens KK), dog kommer den med et par malplasserte innvendinger det ikke er noen grunn til å dvele ved. God jul!»

Olav besvarte meldingen, satte de stekte kalkunfiletene til kjøling i trekken fra vinduet, og lurte på om han rakk å kjøpe Klassekampen før gudstjenesten i Gamle Aker kirke. Men klokka nærmet seg tre, så han tømte rødvinsglasset, dobbelt- og trippelsjekket at komfyren var avslått, gikk ut døra, krysset Uelandsgate, klatret opp Akersbakken, og lot anmeldelsen vente.

Olav forstod ikke hvorfor han utsatte seg for dette, gudstjeneste, en fullpakket kirke, trengselen, hvelv etter hvelv som aldri åpnet seg mot det uendelige, som i Tomas Tranströmers dikt, men med en akustikk som virket innesperret, og innesperrende på ham. Likevel måtte han dit. Det var eneste mulighet skulle han oppleve en form for samhørighet og samtidig få et snev av julestemning.

Olavs mor og far var også der, de hadde kommet kjørende fra Kløfta, slik de pleide på julaften, og overrakt ham en konvolutt med to tusen kroner, i hundrelapper, tradisjonen tro det også, straks han satte seg ned ved siden av dem i Gamle Aker kirke, hvor de satt, en liten familie, ytterst på den bakerste raden, der de alltid pleide å sitte, nær utgangen, fordi Olav ikke ville sitte noen andre steder. Om foreldrene ikke forstod hvorfor, så respekterte de ønsket, og de dro derfor til kirken en halvtime før alle andre, bare for å holde av plassene mens Olav stod bøyd over kalkun og rødvin.

Hadde det alltid vært på denne måten? Olav kunne huske gudstjenester i Ullensaker kirke, lengst fram, midt på en benk, uten tanker om utganger eller trengsel, men han kunne umulig ha vært mange år gammel, for allerede i løpet av videregående begynte Olav å tenke på rømningsveier og en konkret mer enn en form for abstrakt – eller eksistensiell – frihet. Og i Gamle Aker, selv så nære utgangen, var det bare så vidt Olav ble sittende, for rundt ham hadde menigheten stimlet tettere sammen, det stod folk overalt, langs ytterveggene, i midtgangen, sikkert i våpenhuset også, for det var ikke på langt nær sitteplasser til alle. Strengt tatt hadde Olav ikke noe annet valg enn å bli sittende, og så lenge han kunne høre menneskene rundt seg puste, trodde han at det kom til å gå bra.

Men det var mer enn trengselen fra menigheten som uroet Olav, for han måtte selvfølgelig på do, slik han har for vane når det er umulig. Det fantes sikkert et toalett i kirken, men Olav kunne ikke gjøre noe forsøk på å finne det, og han kunne ikke spørre noen, for det innebar at han ville tiltrekke seg oppmerksomhet; dessuten satt han nærmest fastlimt til stolen, sperret inne av menighetens samlede volum, holdt nede av «Å kom nå med lovsang» som duvet gjennom den romanske basilikaen. Tenk på kongelige, sa Olav til seg selv, på politikere, skuespillere og idrettsstjerner som befinner seg i lignende låste situasjoner hele tida – hvordan klarer de seg, hvordan finner de ro? Tenk på tennisspillere som holder ut time etter time på banen, og kun unntaksvis tar seg såkalte comfort breaks. Tenk på Roger Federer. Og tenk også på de prosaiske ordene til presten, rett før gudstjenesten begynte, hvordan hun pliktskyldigst – av hensyn til brannforskrifter, sa hun – hadde redegjort for alle utgangene i de tre skipene. Det hadde virket alt annet enn høytidsstemt å beskrive hvordan man kunne komme seg raskest mulig ut av kirken, Olav ville nesten kalt det blasfemisk hadde det ikke vært for at disse ordene var som rettet mot ham, eller mot alle de tilstedeværende som hadde lignende kvaler, ord som følgelig hadde lite med brannforskrifter å gjøre, i hvert fall ikke mer enn at regelverket kunne være et dekke for å få fremsagt sitt egentlige budskap, at det kommer til å gå bra, dere er frie (til å gå på do når som helst), uten å medføre økt belastning for dem budskapet var myntet på, slike som Olav som ikke hadde tålt å høre presten si «dersom noen opplever trengselen som ubehagelig, vit da at det finnes fire utganger i Gamle Aker kirke», fordi trengselen da ville blitt opplevd som enda sterkere.

Da gudstjenesten var ferdig og jula omsider ble ringt inn, tømte Olav lommeboka i kollekten i takknemlighet for at han hadde kommet seg gjennom det hele uten å ha vært til sjenanse for noen andre enn seg selv. Gaven fra foreldrene hans, alt han hadde på seg gikk i boksen. Olav gjorde ikke noe nummer ut av pengene, søkte ingen anerkjennelse hos den som bar kollekten, selv om han ga langt over evne.

Først helte han myntene i hånda, så brettet han sedlene sammen til de fikk plass inne i håndflata, diskré, så stappet han hånda dypt ned i boksen som ble holdt fram foran ham ved utgangen til kirken, åpnet hånda, ga slipp på pengene, og sprikte med fingrene idet han trakk hånda til seg, så ingen skulle tro at han stjal – tatt i betraktning hvor dypt han hadde stukket hånda. Han møtte ingen blikk, men opptrådte tilnærmet naturlig.

Men så kom han til å tenke på støvsugeren han måtte kjøpe, utleggene han hadde hatt til   middag, purringen fra Telenor.

Nei, kirken trenger sikkert disse pengene mer enn meg, forsøkte Olav å berolige seg selv med.

Nei, jeg trenger jo støvsuger, fortsatte han.

Nei, mamma og pappa kjøper sikkert en støvsuger til meg, hvis jeg spør, det ordner seg, tenkte han.

Mens Olav ventet på at moren og faren også skulle klemme seg ut gjennom kirkedørene, måtte han likevel konkludere med at dette ble for dumt. Kunne han gå tilbake, be om å få pengene igjen? Å gi to tusen kroner fra seg på denne måten, som ved en innskytelse, eller ikke som ved en innskytelse engang, men ved en uvillet handling, virket som en parodi på Johan Nilsen Nagels spontane innfall, på hele det ubevisste sjeleliv og nærmest all litteratur overhodet. Dessuten hadde pengene vært en gave, til ham, fra moren og faren. Å gi dem fra seg var utakknemlig. Ingen andre enn Olav selv visste hvor pengene kom fra, men i forhold til en høyere objektiv standard, kall det gjerne Gud, forble det utakknemlig. Visst var det en gave han stod fritt til å benytte som han ville, men å ødsle den bort, innebar at han ikke satte pris på den. Han måtte få pengene tilbake.

«Unnskyld,» sa Olav idet han presset seg inn igjen. Planen, slik den brått kom til ham, var å snike seg inn igjen, late som han hentet noe fra benken, hansken sin kanskje, ja, hansken, først ved å gjemme den inne i en lukket hånd, lene seg framover, slippe den ned mellom stolradene, deretter fomle litt rundt, og så plukke den opp fra kirkegulvet, og til slutt gå ut igjen påny, stoppe foran kollekten, og si det som det var, at han ved en feiltagelse hadde gitt fra seg pengegaven fra foreldrene sine, to tusen kroner i sammenbrettede hundrelapper, beviselig hans fordi bretten skilte dem fra de andre femtilappene i kollekten, men på vei inn i kirken møtte han faren sin som lurte på hva han skulle. Faren gikk og støttet moren, bare et par meter lenger inn i gangen, men kakofonien av gode juleønsker gjorde det umulig for dem å snakke sammen. Olav og faren strakk hals og forsøkte å kommunisere som to surikater i Kalahariørkenen; med to raske nikk signaliserte Olav at det ikke var fordi han var utålmodig han kom inn igjen, men for å sjekke at det gikk bra, og med to raske nikk, og ved å snuse i været, sa faren at det var bare å ta tida til hjelp, så kom de nok ut etterhvert. Olav fikk seg ikke til å si, eller gestikulere, at han trodde han hadde glemt igjen den ene hansken sin der inne, ville liksom ikke lyve, ikke i kirken, ikke på en dag som denne. Dessuten hadde faren sikkert sjekket både på og under stolene, tenkte Olav, bare for å påse at ingen av dem hadde glemt noe som helst, følgelig ville han avfeid unnskyldningen med det samme.