Urfremføringen inngikk i arrangementet 12-12 Gamle Aker 2015.

Den seirende Kristus i Gamle Aker kirke

På bunnen av kirkeskipet, så å si, i dets østvendte apsis, bak alteret, befinner Torvald Moseids glassmaleri seg: Den seirende Kristus; det er et svært smalt og langstrakt glassmaleri, og ytterst enkelt, ja, rett og slett luthersk i all sin prakt, om enn denne romanske kalkkirken i rundbuestil, treskipet steinbasilika, opprinnelig var papistisk, er den nå protestantisk, og det eldste stående bygget i hovedstaden.

Den seirende Kristus – uten nagler, uten synlige sår, uten likkledet – som fikk graven til å briste etter all viraken med nattverden, Judas grusomme svik og kyss, sverdslaget til en av dem, som det står i den gode boken, slik at en av vaktene mistet øret, tilbake-helet av Kristus, uten å nevne hvem av dem som utførte ugjerningen, deretter Kristus sin bønn om å slippe korsfestelsen, all den stund han var livredd; og det som står i Markus 14, 36 er dypt bevegende: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil».

Vi kan resten av historien; Peters trefoldige fornektelse, Judas’ selvmord og tilfangetakelsen av Menneskesønnen, den romerske centurion som pisket Kristus, tornekronen, forhøret til Pilatus, og at landshøvdingen toet sine hender og slapp fri Barabbas; derbak via dolerosa, naglingen og korsfestelsen og Jesus Kristus sine siste ord på korset, langfredags utmattende død sammen med de to røverne, så nedtakingen av rådsherre Josef fra Arimatea, deretter liksvøpet, gravleggingen, før han trosset døden og sto opp, som det står, og traff disiplene, slik som den vantroe Thomas, som måtte ta på og se på hans sidesår, ettersom Thomas ikke kunne tro at han var den seirende Kristus.

Moseids glassmaleri – den leptosome og beskjedne Kristus med den høyre armen løftet; pekefingeren og langfingeren ikonografisk synlig ettersom den seirende Kristus er Guds høyre hånd, i den venstre hånden holder han pentagrammet som en klode, eller den femkantete stjernen; Moseids Kristus er i et fargerikt kostyme, alvorlig blekfjeset, øyentrøtt med en luelignende glorie – er som en lysstripe av håp i bunnen av kirkeskipet, hvis ikke i fronten som et spyd; kirkens indre obelisk, fra gresk «obelos» som betyr spyd; skipets lysspyd, felt inn i veggen som en åpning eller fold, som kristendommens fold av lys, om nåde eller håp for alle de som bærer tungt, for alle de som fortviler i deres daglige, mørke Getsemane, venneløse, forlatte og overgitte; helt på bar bakke, og som i nødens stund ber for sine liv.

Det er jo Jesu lære om nådens utstrakte hånd, til og med der hvor alt er på sitt mørkeste, så finnes det, blir han sitert gjentatte ganger på i evangeliene, en fold av håp, som gjemt, nesten, innerst i Gamle Aker kirke, Moseids glassmaleri om den seirende Kristus; det må være ett av de minste glassmaleriene jeg noensinne har sett i en kirke; så lite overveldende at dens smålåtenhet, som sagt veldig lutheransk, og in mente så har jeg nettopp vært i domen i Milano, vokser og på sin enkle måte bekrefter at vi aldri slutter å håpe, ettersom det ikke er hjertets omfang det kommer an på, men at vi har et hjerte, og for de som ikke tviler på at den seirende Kristus er sannheten og livet.